musikklinja

Heisann.

De fleste har vell fått det med seg siden vi spammer facebook annenhvert minutt, MEN

www.urbaneproblemer.blogg.no

er bloggen vår, hvor vi skriver fra Trondheim og Elverum i året som kommer. 

Oooog vi anbefaler også å lese www.vimaaikkebligamle.blogg.no hvor Maren oppdaterer oss på studenttilværelsen i Oslo.

Info om livet i garden finner du på www.eirinsae.blogg.no!

Så hvis dere savner oss, ta turen innom noen av disse.

- Kristina og Silje

(noen andre fra forever3mu med blogg? Skrik ut i kommentarfeltet!)

Vi har hata hverandre,  vi har forelsket oss i hverandre, kosa og smelt dører i fjeset på hverandre. Det er få videregåendeklasser der du opplever å få en familie og et hjem. Dere har passa på meg når jeg har gått meg vill i karihola for femte gang, dere har gitt meg sårt tiltrengt mat og snus. Dere har gitt meg ei skulder å grine på når jeg er emosjonellt ustabil for de rareste ting. Dere har lånt meg en sofa og ei seng når jeg plutselig ikke hadde hybel lenger, og minnet meg på å ta med ting, fordi veit jeg alltid legger igjen alt jeg eier. 

Dere har sunget trestemt for meg når jeg minst venta det, og kommet med ei pepsimax på skolen om morgenen fordi dere tenkte at jeg ble glad. Dere har gitt meg utrolig mye inspirasjon både innen literatur og musikk. Dere er så utrolig talentfulle hele gjengen at det er litt vondt. Jeg er stolt av å ha fått blitt kjent med dere.  

Jeg håper jeg finner en av dere der ute i den store verdenen, så kan jeg rote opp et lite rytmediktat og en bolle gelè.

Jeg er mer glad i dere enn jeg er i Pepsimax. Tenk litt på det, dere. 

Jorunn.  

Så jeg sitter her da i senga mi, fremdeles med et lite snev av fyllesjuke i kroppen etter i går (takk for en fantastisk flott fest forresten), og tenker på at det ikke er et døgn igjen engang før vi er ferdige på Atlanten videregående skole og ferdige i 3MU, eventuelt ForeverMU for de som ikke har så lett for å slippe taket. Så jeg bestemte meg for å lese gjennom hele denne bloggen, bare for å mimre litt. Det er blitt sagt før, men jeg sier det igjen - flesteparten av oss begynte vel på musikklinja med den tanken i bakhodet om at her var det bare om og gjort å gjøre seg fortest mulig ferdig og komme seg videre ut i verden. Slik tenkte jeg i hvert fall. Men ståa er litt annerledes i dag. For det har seg slik at når så mange selvstendige, forskjellige, stae og flotte individer blir pressa inn i et klasserom, og der skal de være i tre år sammen, da er det ikke så lett å komme seg ut av det uten noen merker. Ja, det blir nesten litt sånnSult av Knut Hamsun, og jeg regner med flesteparten har fått med seg den. Personlig er jeg en helt annen person nå enn det jeg var den gangen jeg begynte. Mye kan diskuteres frem og tilbake, men dæven så fornøyd jeg er med tanke på hvilke personer som har vært med på å forme meg - og motsatt, de personene jeg har fått lov til å være med å forme. Jeg tror hele gjengen både har vokst og tatt til seg lærdom i løpet av disse tre årene.

Og jeg vil egentlig ikke tenke på det engang, hvor mye av 3MU jeg kommer til å savne. Personene, humoren, lærerne og til og med ene rådgiveren. De fire timene med norsk hver torsdag med ingen ringere enn Ragna Halle. Hvordan kan hverdagen bli det samme uten? Alle fritimene vi har brukt til alt annet enn faglige ting. Musikkvideolaging, råning, innbydelser, julekort og plakater. Kontakttimene og elevsamtalen jeg aldri fikk. Den ene klasseturen hvor hele gjengen måtte betale 1500 kr for to dager i Trondheim. Kosetilvenningen som til slutt måtte komme. Alle de gangene med magisk fyll. Og sist, men ikke minst; alle de gangene jeg har kjent stoltheten boble i meg fordi det er så mange flinke folk i klassen min. Og kanskje befinner jeg meg nå ved kjernen ved det hele, for vi alle står på spranget til noe ukjent og helt fantastisk. Alt er opp til oss selv og hvor mye vi er villig til å gjøre og ofre for det. Og jeg ikke bare håper, men jeg veit også at det er så mange folk i klassen min som kommer til å lykkes. Uansett hvilken vei de velger, eller kanskje omvendt, ikke velger, i livet så kommer de til å lykkes. Og det noe så sinnsykt også.

3MU, jeg har trua på hver og en av dere.

Snart står vi der og mottar diplom og karakterutskrift og vi skal grine og hulke og tenke at dette går til helvete, samtidig som vi veit at det er litt godt også, at vi snart skal ut dit og hva kan vel være finere enn å gå det ukjente i møte? I hvert fall, jeg er jævlig glad i dere. Og om dere glemmer meg... da skal jeg stalke dere like heftig som jeg stalker favorittlærere. Just sayin'.

- Springsteen

Ingen er så multitasker som det Ingvild er. Hun innehar den heftige egenskapen at hun kan delta i en dryg samtale, spille på sin iPhone 4/Nintendo DS og samtidig slenge inn et gullkorn eller to, som garanterer alle en god latter. Om du ikke finner Ingvild med det første er det bare å oppsøke kantina hvor hun hamstrer kjeks eller kokosboller. Alle trenger en Ingvild.

Hettegammelborhændua?
Ingvild, Goma, 18

Koffer hæng du i gangen?
Fordi det er der de kule folka er!

Najs:
Kjeks, trompet, IPhone4, frost og Bon Jovi

Bajs:
Tom for kjeks, tomat og trening -.-

Favorittmusikk:
BON JOVI

Første gangen jeg var full var jeg:
Dum...og ikke spesielt sjarmerende

Jeg har sexytime når:
eh.....nei
Når jeg er med gjengen eller hører på Bon Jovi

Drømmejobben?
Verdenshersker eller lærer eller musikkterapeut eller arkeolog eller...ok, jeg vet ikke Ja eller nei eller ja

Jeg får emotime når:
Jeg er syk og/eller fryser

Beste kur mot emotime?
Kjeks, Hong Kong mat og "How i met your mother"

Favorittlåt over alle favorittlåter? Feeling Good - Michael Bublé

-Eirin

Nå har vi norsk her i 3mu. Som vanlig er alle oppriktig interessert i norsk språkhistorie. Om debatten rundt nynorsk og bokmål og sånn. Reformer. Dere vet hva jeg snakker om. Ragna Halle har forduftet.

Først ble vi jævlig fortvila, prøvde å gjøre oppgavene, men fant ut at det ikke funka.

Marcus forspiste seg på vaffler.


Maren ble emo, hun elsker vanligvis norsk.

Jeg ferska Hermine, ninjaen, in action i det hun snek seg inn i timen igjen etter å ha forsvunnet helt uten videre.


I en faglig diskusjon rundt temaet "nynorsk og bokmål de siste 100 årene" oppgave 3 i boka liksom, så fant vi ut at alle vi tre har arr under haka. Simen sitt stammer fra at han ble kastet på en pianokrakk da han var liten, jeg tryna på en lekeplass og Maja datt ned fra et tre.

Maren tegna også en fin tegning om ting som gjør henne glad. Fresita.

God helg da!

Nå på onsdag, klokka sju, braker det løs oppe i Braatthallen her i Kristiansund! Vi på musikklinja skal holde ett fantastisk show, med både band, dans, akustisk og ei blåserekke. Temaet for forestillingen er "At the movies" og du vil bli tatt med på en forrykende reise gjennom kjent filmmusikk. Både fra  disney, Sweet Charity, Kurt blir grusom, sound of music og Star Wars for å nevne noen. Forventer å se deg der!

Og mens dere venter på at det skal bli onsdag kan dere jo kose dere litt med denne i mellomtiden

- Du kommer i Braatthallen, ja?

Vi er faktisk i live, og på skolen, hele gjengen. Og det har ikke skjedd siden, ja, det har hvertfall ikke skjedd siden i fjor. Vi er her like sjeldent som flere andre bloggere, men orker ikke unnskylde oss av  den grunn. Har vi ikke tid, så har vi ikke det. For all del, vi går jo sisteåret på videregående. OBS!: Hvor er Hermine?

SE! DET ER FOLK HER!


På plana i samspill framover nå står prosjektet "At the movies". Målet er å diske opp med en helaften fylt med minnerik filmmusikk og show oppe i Braatthallen i midten av mars. For hele familien altså. You be better be there!

Sisteåret videregående ja, det er litt rart det der. Å ha gått på skole i snart tretten år, med nøyaktig de samme rutinene dag ut og dag inn. Jeg tror ikke jeg er den eneste som gleder meg til å komme meg ut i verden. Oppleve noe nytt. Treffe nye mennesker.
De fleste i klassen har søkt seg inn på folkehøgskoler, på alt fra kulturjournalistikk til musikk og teater(engang musiker, alltid musiker), men vi har også folk som skal jobbe, og de som garantert er de tøffeste(må jo være lov å si det) skal inn i Sjøforsvaret og Garden, nemlig Ingvild og jeg. Men uansett hvor vi drar hen neste år, er jeg sikker på at alle kommer til å få det fantastisk.

- Eirin

- Hva ønsker dere å høre om?

(Og hvor blir det va resten av portrettene Maja og SIlje?)

(ja, bare for å få frem Marcs fantastiske pictureface :)

Marcus Mecé Flatset er året eldre enn majoriteten i klassen, grunnet sitt ene år på TAF. Gjett om vi er glad for at han kom og fant oss da! Han er et basseng av underlig info, og er en sucker for ordspill. Han har gitar som hovedinstrument, men spiller også bass når vi trenger han. Multitalent!

Hetteborhænngammeldua?

Marcus, 19, kristiansund

Koffer hæng du i gangen?

Det er varmt og godt derJ

Najs:

- Liverpool FC

- Gitar

- Spotify Premium

Bajs:

-    Manchester United

-    Techno

-    Reklame på vanlig spotify, ass

Favorittmusikk?

Ryan Adams and the cardinals

Første gang jeg var full var jeg..

Faen ikke gammel nok.

Har du lyst til å utdype?

Uuuh, virkelig ikke.

Jeg har sexytime når..

Jeg hører najs musikk, spesielt live!

Drømmejobben?

Å leve av musikk på en eller annen måte.

Er musikklærer en mulighet?

Veldig kanskje. La meg, omformulere: leve av å spille musikk J

Jeg får emotime når..

Jeg er sjuk!

Beste kur mot emotime?

Medisin mot sykdommen som gjør det mot meg. Nå sist var det nesespray og febernedsettende <3

Favorittlåt over alle favorittlåter?

For å si noe; favorittlåt av favorittartist: Ryan Adams - The Rescue blues, men den der endrer seg med humør og tid på døgnet..

Takk til deg, Marcus !

Så smiler Marcus det søte, mystiske smilet sitt og forlater vårt intervju. Hvem er nestemann i rekka?

Tida flyr. Den flyr fra oss alle, og nå er det ikke lenge igjen på Atlanten vgs. For endel er det nok dette de har ventet på i hele 2 år. Dagen du står der med vitnemålet i hånda og lover deg selv at du aldri skal sette dine bein innenfor den skolen igjen, noensinne. Jeg hadde akkurat den samme innstillingen den dagen jeg startet i 1mu. Jeg skulle bare gjøre det jeg fikk beskjed om, få karakterene mine og ha meg til helvete ut i livet og verden.

Slik er det ikke lenger. Videregåendes dager ble fylt med nye bekjentskaper og venner, nye og sterkere følelser og ikke minst en spennende hverdag. Bokstavelig talt HVER DAG. Jeg tror ikke de nervøse sjelene som en gang skulle gjøre sitt og stikke føler det samme lenger. Helt ærlig tror jeg alle kommer til å savne en eller flere ting fra de tre årene vi har delt sammen. Om det er positive eller negative opplevelser, er det fortsatt minner. Minner om en vill ungdomstid og personer du har delt dine sterkeste meninger med, de dypeste følelsene dine og minnene om den skuldra som var der for deg da du ikke hadde det så greit.

Det er ikke til å stikke under benken i musikkgangen at klassen vår har hatt sine ups and downs (spesielt DOWNS, hele gjengen..). Personer har flydd i tottene på hverandre, og kanskje også seg selv. Dette er igjen med på å forsterke inntrykket om at følelser er en stor del i klassen. Stikkord som kjærlighet, hat, savn, vennskap, sorg og smil beskriver klassen godt.

Jeg tror ikke det er bare meg som virkelig har fått noe ut av disse tre årene. Jeg tror ikke det hadde vært det samme hvis jeg hadde gått i en annen klasse på en annen linje. Personene i 3MU er spesielle vesner, og det finnes ingen lik oss. Jeg har lært mye om meg selv, og om min sidekamerat.

Jeg kommer faktisk til å ville sette min ben innenfor skolens elektriske skyvedører igjen. En gang. Hvem vet, kanskje jeg treffer en gammel klassevenn der og?

Glad i dere!

Kristina